Stemmekjærlighet (NO)

Av Magnus Andersson

Maja Ratkje: Et unikt kunstnerskap. Foto: Iztok Zupan

Ideen bak Maja Ratkjes plate Voice er enkel. Resultatet er uhyre komplisert, intrikat, sublimt, jævlig og irriterende. Alt lydmateriale hun arbeider med kommer fra hennes egen stemme. Så langt er det enkelt, men du verden hvilke forskjellige lyder en stemme kan gi opphav til.Det er to grunnleggende premisser i den klassiske musikkverdenen, og dens tilhørende plateindustri, som Ratkje ikke aksepterer. Begge handler om hvilke lyder som er tatt inn i den estetiske varmen. En plate prøver så langt som mulig å gi inntrykk av noe helt perfekt. Den rene klangen skal stå i sentrum. På Ratkjes plate kan vi høre hennes opptaksmedium. Når hun synger inn i en diktafon, hører vi lydene fra apparatet selv; vi hører skraping, vi hører en fattig klang, og når hun synger for sterkt inn i apparatet, er overtonene alt som blir igjen. Dette forutsetter en musikk som ikke blir fattigere, men heller rikere, gjennom bruk av slike lyder. Dette berører det andre premisset Ratkje ikke aksepterer ved den vestlige kunstmusikken.

I hennes estetiske univers later det til at enhver lyd har potensial til å være en musikalsk lyd. Det handler ikke om lyden i seg selv, men om hvordan lyden brukes. Det handler om hvordan lyder settes sammen med andre lyder til å skape den flyten vi kaller musikk. Forresten, mange ganger tror jeg at det handler om lyden i seg selv. Når hun høres ut som et ekorn, når hun synger med sin feteste jazz-stemme eller når hun ler høylytt, utstråler hun en glede over å produsere klangen som er mer interessant enn hvordan hun strukturerer musikkens storform fra denne lyden. Dette leder meg til å påstå at det grunnleggende premisset for Ratkjes musikk er lekent.

Jeg har ikke spurt henne, og jeg har heller ikke lest at hun har uttalt det, men hele hennes virksomhet skriker at det må være slik. Hun vil prøve. Hun vil oppdage. Hun vil se på de ting og lyder som andre går forbi uten å legge merke til. Selv om mye av det hun gjør står i opposisjon til den tradisjonelle vestlige musikkhistorien, tror jeg at hun her setter fingeren på all stor musikks viktigste aspekt, uansett om det handler om Beethoven, Beatles, Brahms eller Backer-Grøndahl. En lyd blir plassert ved siden av en annen fordi komponisten liker dem. Vi musikkvitere stirrer oss ofte blinde på musikkens form – på hva vi kan si noe relativt sikkert om – og dermed glemmer vi ofte hva som er stort ved musikken. Vi elsker musikken fordi den er herlig. Visst er Skjebnesymfonien intrikat utformet, men jeg tror Beethovens grunnleggende indre drift for å skrive den var at han elsket det enkle bankemotivet den bygger på. Når Ratkje elsker sine lyder, blir det til en salig blanding av høyt og lavt. Det blir til lyder vi gjenkjenner, og det blir til fysisk smertelig støy. Det blir til meditative flater, og det blir til tette, komplekse strømmer av lydhendelser. Ratkjes plate Voice er en invitasjon til kreativ lytting, og ikke minst er den et vindu til et unikt kunstnerskap.

Magnus Andersson er musikkviter og kritiker. Magnus Andersson, Halfdan Bleken, Karin Krog, Kari Løvaas og Knut Schreiner skriver i Morgenbladets klassikerspalte «Fra platehylla».
Publisert 26. mars 2010

This entry was posted in Voice and tagged . Bookmark the permalink.

Comments are closed.