River Mouth Echoes reviewes in Norwegian

Bergens Tidende:

Fornemmelse for klang

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje presenteres bredt på denne platen. Det eldste verket er «Sinus Seduction (Moods Two)» fra 1997, mens blant de nyeste finner vi «Øx» fra 2005.

Disse to verkene rammer inn platen og viser noe av kontinuiteten i hennes kunstnerskap. Begge er skrevet for saksofon og elektronikk, og viser hvordan Ratkje forbinder på tvers av mange skillelinjer. Akustiske instrumenter blir elektronisk bearbeidet, andre verker på platen er helt uten elektronikk.

Men også her merkes at arbeidet med elektronikk har bidratt til Ratkjes håndverk. Hun har en fornemmelse for klang og klangbearbeidelse som er forbilledlig. Noen ganger bruker hun instrumentene nærmest mot seg selv, som i «River Mouth Echoes» for fire gamber, glimrende spilt av «Fretwork». Hun skriver om verket at instrumentene dikterer det klingende, men her underslår hun nok sin egen medvirkning.

Gjennom hele platen høres en komponists hånd, som ikke er redd for å utfordre musikerne, men som samtidig tydelig gir dem noe å spille med.

5/6

(Erik Steinskog)

Platelink

Aftenposten:

Heksegryte av lekker lyd og elektronikk

Om Maja Solveig Kjelstrup Ratkjes uttrykk kan man si mye. Det er variert – komponisten er også vokalimprovisator, skrur lyd og vrenger effekter – det er høyenergisk, det er raffinert og det er svært sjelden kjedelig.

På sin nye plate folder hun seg ut i alle retninger med ett samlende trekk, om mulig: en sydende, fandenivoldsk fryd over – ja, lyd. Den klinger raffinert fjetrende i kombinasjonen av elektronikk og saksofon (spilt av Rolf Erik Nystrøm) i “Øx” og i miksen av Ratkjes egen palett av sang og stemmelyder i “Wintergarden”, begge fra 2005. Den stamper litt mer i “Essential Extensions” (for saksofon-, akkordion- og kontrabasstrioen Poing) og saksofonkonserten “Sinus Seduction (moods two)”. Men også de verkene som er rundt ti år gamle – skrevet da komponisten var midt i 20-årene – er veldreide komposisjoner, med ditto lydbilde.

Det er store spenn mellom den relativt tyktflytende i “Waves Iib” (med Oslo Sinfonietta). og langt mer transparente “River Mouth Echoes” (for gambeensemblet Fretwork). Motet til å skrive åpnere og mer lyrisk høres ut til å bli sterkere med årene. Men hos Ratkje syder det alltid av kraft, også under lette buestrøk.

(Astrid Kvalbein)

Ballade:

Intensitet er eit stikkord for denne nye utgjevinga, der Maja Ratkje har sett saman ei rekkje eldre og nyare opptak av verk frå dei siste ti åra.

Det gjev oss eit innblikk i produksjonen frå 1997 og fram til nyleg, i ein særs godt komponert konstellasjon. Det intense er tydeleg alt frå byrjinga. Ei enkelt tone står mot deg, lys, skjerande, direkte. Den vert bearbeidd, støybelagt og utforska, men kjerna vert ubarmhjertig verande i lange strekk. Det opplevest fysisk, tidvis vondt; og det kjenst unekteleg befriande når små element av naturleg saxofonklang frå tid til annan slepp til. Eller like gjerne stilla; som representativt for noko menneskeleg, for ro.

Heilskap og motsetnader

Ein slik kontrast er beteiknande for plata, som inneheld motsetnader på fleire vis. Der er kontrastar mellom besetningane; frå eit fulltallig Oslo Sinfonietta, via trioen POING og gambeensemblet Fretwork, til Ratkje sjølv som einsleg utøvar.

Der er kontrasten mellom stille og intensitet, mellom varmt og kaldt. Der er kontrasten mellom det akustiske og elektronikken, som ofte blandar seg men som òg står plassert vedsidan av kvarandre som diametrale motsetnader, som i dei to saxofonverka ”Øx” og ”Sinus Seduction”.

Samstundes er det ein gjennomgåande heilskap ved plata. Særleg kjem den til syne i overgangen mellom komposisjonane. For avslutninga på ”Øx” for saxofon og elektronikk til ”Essential extensions” for saxofon, akkordeon og kontrabass opplevest meir som nettopp ei essensiell utviding av ensemblet enn som nokon ny start.

Endå meir tydeleg er det ved overgangen til ”Wintergarden”, der Ratkje med synth og stemme tek utgangspunkt i den same saxofonklangen som før. Ho forlet den imidlertid snart, og gjev rom for ei fascinerande ferd frå heilt kalde, nøkterne uttrykk, til varme, menneskelege betraktningar – og ei avslutning som nærmar seg lyden av det magiske orkestret i Susanna & The Magical Orchestra.

Vilja til å utforska ein lyd eller utvikla ein idé så langt det går, er òg tydeleg på plata. Siste del av ”River Mouth Echoes” til dømes, virkar som ei einaste lang oppbyggjing mot ei klangfylde i gambene som eg ikkje har høyrt tidlegare. Dette stykket, som òg tek seg tid til å utforska heilt andre, sjeldne klangfargar i instrument som er lite brukt i ny musikk-besetningar, utgjer i mine øyre eit høgdepunkt på plata.

Utallige høve

I coveret fortel Ratkje at ho opplever alle verka på plata som beslekta med det eldste, ”Sinus Seduction”. Ho spør seg om det kanskje kan handla om at ein komposisjon like mykje som å bli ferdig, utløyser nye perspektiv og høve.

Dét er ei rimeleg forklaring på kjensla av heilskap som skapar ein tråd mellom desse verka, som trass dei mange og gjennomgripande kontrastane tykkjest ha utstpring i eitt felles, grunnleggjande materiale.

Same kva gjev CD-en eit glimrande innblikk i eit utsnitt av dei nærast utallige høve som finst i Ratkje sin produksjon.

(Ida Habbestad)

Adresseavisen:

Intens dialog med Maja

Bedårende er ikke akkurat rette beskrivelsen av Majas musikk. Men det er lett å falle for den allikevel. Den 34-årige Trondheimsjenta har lenge vært en av norsk samtidsmusikks mest markerte stemmer. Enkelte har mumlet om bortkastet talent, med tanke på Ratkjes åpenbare potensial til å skrive også mer tradisjonell klassisk samtidsmusikk enn hun har valgt å gjøre. Den foreliggende plata mer enn rettferdiggjør hennes ganske så kompromissløse selvstendighetslinje.

Plata er et slags tverrsnitt, riktig nok begrenset, av Maja S. K. Ratkjes musikk og produksjon så langt. Seks verk, det eldste fra 1997 og det nyeste fra 2005. Alt plukket ut og produsert av henne selv, så representativiteten skal være ivaretatt.

Maja har etter hvert profilert seg innen støy/elektronika og som vokal performanceartist. Slik møter vi henne også på denne plata; men ikke bare slik og langt fra det noen vil kalle hennes «skremmende side». Dette er først og fremst lekent, kontrastrikt, fabulerende, utforskende – og litt utfordrende. I enkelte passasjer kvier hun seg ikke for å utsette lytteren for de mest enerverende toner, på smertegrensen mot det utålelige; for så, umiddelbart før man ikke kan ta mer, å løse det hele opp i mykere klanger – eller brått kaste oss inn i et helt annet lydbilde. Sangeren, eller vokaløren Maja, hører vi bare på «Wintergarden» (2005) i fascinerende dialog med seg selv på synth hvor grensene mellom stemme og instrument tidvis viskes ut.

I det hele tatt skaper mye av Ratkjes musikk inntrykk og uttrykk av dialog; musikk i et spenningsfelt mellom sterke kontraster i klanger, toner, lyder, farger, puls/rytme og volum ispedd korte øyeblikk av salig harmoni og melodi. På sitt beste skriver Ratkje musikk som kan oppleves eksistensiell og dypt menneskelig. I mine ører og mitt sinn er for eksempel tittelsporet «River Mouth Echoes» (2001) et stykke intenst inspirert musikk; 20 minutter katarsis i form av et verk skrevet for «gammelmusikkinstrumentet» viola da gamba, glitrende framført av ingen ringere enn Fretwork-ensemblet i kvartettformat. Ekstra gehalt er det også i den skimrende «Essential Extensions» (1999), med glitrende trekkspill av Frode Haltli og resten av Poing-trioen med Rolf Erik Nystrøm på saksofoner og Håkon Thelin på bass. Ellers har Maja alliert seg med Oslo Sinfonietta og saksofonisten Torben Snekkestad. Kresne og riktige musikervalg, selvfølgelig – og folk som kjenner komponisten gjennom langvarige samarbeid. Maja er med denne utgivelsen forresten første skandinav som får utgitt plate på selskapet Tzadik som ble grunnlagt og eies av den berømte/beryktede avantgardekomponisten, saksofonisten og multikunstneren John Zorn.

HØYDEPUNKT: «River Mouth Echoes» og «Essential Extensions»

5/6

(Ole-Einar Andersen)

Jazznytt:

Ut av det soniske laboratoriet der Maja Solveig Kjelstrup Ratkje er ansvarlig for eksperimentene, kommer de finurligste ting for kropp og sjel. Kuttene på dette albumet har Ratkje skrevet i løpet av det siste tiåret. Noe er hun selv sterkt til stede i framføringen av, mens andre spor får vi høre resultatet av komponisten og lyd-kreatøren Ratkje Det er ikke vits i å prøve å plassere Ratkje i noen musikalsk bås, for hun sprenger den med en gang. Jeg innrømmer gjerne at jeg sliter litt når åpningskuttet “ØX” når en intensitet som ligner jetmotorer på litt for nært hold. Til gjengjeld blir jeg i godt humør av den påfølgende “Essential Extensions”, hvor konstellasjonen heter Poing. Frode Haltlis akkordion, Rolf-Erik Nystrøms altsaksofon og Håkon Thelins bass leker høyt og lavt i samspillet. Slik er Ratkjes musikk – full av kontraster og spennvidde fra det hjerteskjærende til det hjertevarme. I kuttet “Wintergarden” spenner Ratkjes stemme fra rommelige klanger og saktmodig hvisking til rå, angstbitende skrik. Dynamikken er enorm og stemmen blir på det nærmeste tøyd til sine ytergrenser, og supplert med noen enkle, men virkningsfulle syntetiske klangeffekter. Uttrykket er fascinerende enkelt og komplekst på samme tid, og resultatet blir veldig virkningsfullt. På tittelsporet rår strykere grunnen, og musikken byr på momenter som både er vakre og lettere kaotiske. Denne strykerkomposisjonen får avløsning av “Waves IIb”, hvor Oslo Sinfonietta under ledelse av Christian Eggen fyrer løs. Her skyller lydbølgene inn over land, som lydsporet til et mørkt og uforutsigbart grøsserdrama. Platen er utgitt på selskapet Tzadik, som John Zorn står bak. I sum representerer albumet et tverrsnitt og et mangfold som også kan være en velegnet introduksjon til Ratkjes mangfoldige musikalske univers.

(Leif Harald Halvorsen)

Smaalenene:

Dronningen av støy

Det er selvsagt på høy tid publikum får et innblikk i den sagnomsuste multikunstneren Maja Ratkje. Damen, som på mange måter kan betegnes som «Dronningen av støy» slippes for første gang løs i høytalerne med et bredt spekter av verk.

Det hele begynner og slutter svært så smertefullt med «ØX» fra 2005 og «Sinus Seduction (Moods Two)» fra 1997, to verk for saksofoner og elektronikk. Og her er det virkelig støy som står i fokus, støy som mange ganger truer med å skjære seg gjennom trommehinnene til lytteren.

Kunst? ja vel, men vondt gjør det.

En liten smule bedre får lytteren det i løpet av platas neste verk; «Essential Extensions» fra 1999. Her er det ensemble POING som trakterer instrumentene, og selv om det meste fortoner seg som et sant virrvarr av klanger og lyder, gjør besetningen (accordeon, saksofon og bass), verket til et forholdsvis interessant stykke musikk, selv om savnet av fremdrift til tider er påtagelig.

«Wintergarden» – musikk fra Daria Martin’s film av samme navn, er en collage der Ratkjes mer eller mindre underholdende primalskrik muligens gjør seg i sammenheng med filmen, men som blir vanskelig å forholde seg til når man bare har platen som grunnlag. Undertegnede testet noen sekunder av dette verket på noen, mildt sagt, overraskede medarbeidere, noe som resulterte i både frykt og ukvemsord. Så hvis man virkelig vil gå inn for å «skremme vannet» av folk man ikke har mye til overs for, vil dette verket garantert utføre jobben.

MEN….med platas tittelspor «River Mouth Echoes» fra 2001, får man virkelig bekreftet Ratkjes talent og kvaliteter. Her er det fantasi i rikt monn, og hun gir ensemblet FRETWORK virkelig noe å jobbe med. I tillegg har Ratkje beveget seg inn i klanglig sfære som på mange måter er mer lyttervennlig, selv om hun beholder mye av kraften og aggresjonen som kjennertegner mange av hennes verk.

«Waves Iib (1998) er instrumentert på et spennende vis, der et volumisert og fargerikt lydbilde blir formidlet av et lydhørt Oslo Sinfonietta dirigert av Christian Eggen.

Som prosjekt er denne platen av det gode slaget. Lytteren blir geleidet gjenom 10 år (1997-2007) av Ratkjes musikalske virke, et virke som så langt er et stykke unna begrepet støysvakt.

(Trond Erikson)

Top 10 album 2008

Ratkjes debut på John Zorns anerkjente Tzadik bare understreker noe av den statusen hun har opparbeidet seg med årene. River Mouth Echoes er en samling opptak fra 1997-2005, med blant andre Poing, Oslo Sinfonietta og Fretwork. Her blir vi kjent med Ratkjes uttrykksmessig store rekkevidde som tar form blant annet som vokalimprovisasjon, elektroniske eksperimenter, jazz og kammermusikk. “Music is a part of life and should sound like that. Noise and distortion have an unlimited earthly beauty, chaos and simplicity often appearing side by side…” som Ratkje skriver så passende i innleggsheftet her.

(Bjørn Hammershaug, groove.no)

This entry was posted in River Mouth Echoes. Bookmark the permalink.

Comments are closed.