More Voice reviews in Norwegian

Aftenposten: “Maja Ratkje klarer å utfordre vår oppfatning av hva musikk kan og kanskje bør være. Dette er musikk så selvstendig og kompromissløs sterk at man ikke klarer å forholde seg passiv til den. Den gjør noe med deg fysisk, som veksler mellom ubehag og velbehag.(…)” (Svein Andersen)

Jazznytt nr 06, 2005: “Maja Ratkje er etter min mening en av de mest spennende, yngre crossover-artistene i verden idag. (…) “Voice” må regnes som gjennombruddsalbumet hennes som noiseartist, og er i ferd med å få klassikerstatus i vide kretser. (…)” (Arvid Skancke-Knutsen)

Bergens Tidende: “Ingen norske kvinner er så verdenskjente og likevel så obskure som Maja Ratkje.(…)” (Walter N. Wehus)

Adresseavisen 17.10.02: “(…)Crossover beskriver ikke det hun gjør. For Maja eksisterer ingen grenser. Hun opererer helt fremst i spenningspunktet mellom det mest kreative og lekne som skjer i norsk samtidsmusikk i dag. I så måte er soloprosjektet “Voice” cutting-edge. 6/6.” (Ole-Einar Andersen)

Panorama: “Sjelden stemmeprakt. Dette er nesten sykt: Gåsehuden denne anmelderen sitter igjen med etter å ha stiftet bekjentskap med Voice for første gang er helt uvirkelig. Med et lydbilde som ser ut til å dele like mye med Mr. Bungle som med Diamanda Galas, har Maja Ratkje kommet opp med et herlig mesterverk av en plate. Det er nesten litt skummelt hvor effektiv stemmen egentlig er som instrument. Med litt flikking og flytting har Maja Ratkje skapt om sin egen stemme til å bli et helt orkester. Fra det sært barnlige til det apokalyptisk skremmende. Hør bare på det nærmest fullstendig kakofoniske kaoset som finner sted på Trio. Det sprenger seg vei ut av høyttalerne og bærer platas nerve frem for lytteren: Nakent og sårt. Med hjelp av den strålende duoen Jazzkammer har Ratkje manet frem denne plata. Men det er ingen tvil om at det er henne selv som her er hovedpersonen. Komponist, lydkilde og musiker – alt er basert på hennes egen stemme og sinn. På samme måte som Phil Spector og Brian Wilson benyttet studioet som et instrument, griper Ratkje tak i komposisjonen og utfordrer denne til å bli noe mer enn et ark i en notebok. Hun leker både med form og innhold, og utfordrer lytteren på en måte som river bunnen ut av de regler som gjerne benyttes i forbindelse med å lytte på musikk. Som flere av hennes samtidige også gjør, makter Ratkje å mikse driv og beat inn i det til tider fullstendig kaotiske lerretet hun maler frem på Voice. Med vuggesang og primalskrik, veksler hun med å flørte med – og banke løs på – lytteren. I en setting glir det fra knurrende hyl og latterfrekvenser til det sovende studioet i Vacuum. Slik går det opp og ned, frem og tilbake. Dette kan med andre ord aldri bli helt lettfattelig for en menig lytter. Her må det jobbes for å oppnå full nytelse. Men når målet nås, så kommer denne med stormskritt. Enten som gåsehud, små smil eller hakeslepp.Voice imponerer på minst like mange måter. Dette er en plate som atter en gang befester Rune Grammofon som et av de udiskutabelt mest interessante plateselskapene i verden akkurat nå. Desto mer vil Voice bety mye for hovedpersonen selv, som i dette tilfellet står frem som den reneste støydiva i norsk musikk. Tre ganger hurra for Maja Ratkje!” (Mats Johansen)

Puls: “Knapt 30 år gamle Maja Ratkje er en sjelden og uhyre spennende blomst i den norske musikkfloraen. Etter å ha truffet henne i den meget originale jentekvartetten Spunk, var forventningene høye til hva hun hadde å melde – nesten – på egen hånd. Maja Ratkje tilhører den generasjonen unge musikanter som er vanskelig å sette i bås. Hun ønsker det sikkert heller ikke. Jeg har i tillegg til Spunk også truffet på Ratkje i visesammenheng på Josefine Vertshus i Oslo, og i 1994 gjorde Ratkje sin aller første plateinnspilling – som medlem av et countryband! Når det så kan opplyses at hennes samtidskomposisjoner har blitt framført i mer enn 30 land, så skjønner vi at det er en meget allsidig og ettertrakta musikant og komponist vi har med å gjøre. Spunk, som Ratkje regner som sin muskalske førsteprioritet, er et improvisasjonsensemble som henter like mye fra frijazz som fra samtidsmusikk. Når nå Ratkje har begitt seg ut på en vandring – i utgangspunktet på egen hånd – har det blitt en ekskursjon i de samme grenselandene, men kanskje med større vekt på samtidskilder enn jazz. Dessuten har Jazzkammer-gutta, John Hegre og Lasse Marhaug, som har co-produsert CD-en sammen med Ratkje, brakt inn mye elektronikk og støy i det totale uttrykket – noe som passer Ratkjes eksperimentelle og søkende sjel perfekt. Det er på alle slags vis og hele tida Ratkjes vakre, stygge, eksperimenterende, rare, rasende, innsmigrende og alltid utfordrende stemme som ligger i bånn for hva som skjer musikalsk. Noen ganger er det som kommer ut tekstbasert, men som oftest er det ordløst – likevel er det alltid uansett Ratkje og definitivt ingen andre. Javisst er dette både rart og sært til tider – veldig ofte faktisk – men du verden så flott det er at det finnes unge, spennende musikanter som både kan, tørr, vil og har evner til sjekke ut sine egne veier. Maja Solveig Kjelstrup Ratkje har alt dette; en eksperimentell musikant med et voldsomt potensiale.” (Tor Hammerø)

Dagsavisen: “(…)Det er denne leken med det uventede og humoristiske i kombinasjon med en seriøs kunstnerisk søken etter sammenhenger som gjør Ratkje til en av de mest spennende komponistene vi har i Norge i dag.(…)” (Mode Steinkjer)

VG: “Alt annet enn nakent. Maja Ratkje har allerede plassert seg som en av landets fremste samtidskomponister, med en lang rekke profilerte produksjoner bak seg. På sin første soloplate har hun valgt å bruke stemmen som råmateriale, sin egen stemme, tatt opp i ulike rom med forskjellige typer utstyr. Opptakene er så i etterkant bearbeidet elektronisk i samarbeid med Jazzkammer. Selv om den elektroniske bearbeidingen står for mye av variasjonen i lydbildet, er det utrolig hvilken spennvidde som ligger i Ratkjes stemme. Musikken inviterer til refleksjon rundt dens særpreg, der stemmen trass sterk prosessering synes å bære tydelige identitetsmarkører. Noen av kuttene har åpenbare humoristiske kvaliteter, som «Dictaphone jam», andre har noe vakkert i seg, som «Joy». En modig, frekk og tankevekkende utgivelse.” (Carl Petter Opsahl)

Groove: “Hører du stemmer inne i hodet ditt? Spennende vokalt eksperiment fra den ene fjerdedelen av SPUNK. Maja Ratkje debuterer som soloartist med Voice. Ratkje er et av medlemmene i den eksperimentelle kvartetten SPUNK som i tidligere i år slapp kritikerroste Den øverste toppen på en blåmalt flaggstang, også det på Rune Grammofon. Det eneste jeg vet er at det ikke er en støvsuger var første forsøk til SPUNK, og Ratkje fortsetter i det absurde og abstrakte landskapet bandet hennes opererer i. Voice er riktignok kun basert på hennes stemme, og bortsett fra den finnes ingen overbygning slik Astrid Lindgren var det på Den øverste toppen… Dette er ingen monoton plate basert på strupeøvelser og melodier. Den eksperimentelle dimensjonen er kraftig tilstede, og Ratkjes dadaistiske non-sense tekster er manipulert, vridd og skrudd til det ugjenkjennelig av henne selv, i samarbeid med Jazzkammers Lasse Marhaug og John Hegre. De har også i relativt stor grad satt sitt buemerke på denne utgivelsen. Det er med på å gjøre Voice til en svært interessant lytteopplevelse. Det er fargerikt og spennende, og tidvis forførende som en sirenes sang. Vokalen til Ratkje, og rommene rundt stedene stemmen er tatt opp på, er eneste lydkilder. Rommene rundt er interessante fordi de har vært med på å gi fylde utover det rene stemmematerialet. Opptakene har vært gjort i Emmanuel Vigelands Mausoleum, i en heis, på et tak, i forskjellige studioer, og i et parkeringshus. Atmosfæren dette tillegger selve opptakssituasjonen og det opptatte materialet er en viktig del av soundet på skiva. Tittelsporet er et godt eksempel på dette; Ratkjes stemme får en vanvittig akustikk i det åpenbart store rommet bakteppet på låta består av. Over dette synger Ratkje en vakker melodilinje, litt underfundig og merkelig, men det er så vakkert så vakkert. Et lite kunstverk. Voice er også preget av cut-up teknikker, og har et collagepreget lydbilde. Acid ville jeg neppe fylt ørene med på en syretripp, men den er spennende i sin fragmentariske struktur. Insomnia er antagelig ment som en permanent vekker for de som har en trang til å sove mye. Det er en vanvittig støykaskade, basert på et fryktelig skrik av Ratkje som kunne skremt vettet av de fleste. Den fortsetter med fragmenter av noe som kan ligne indianerchanting, før den toner ut til ingenting. Et svært interessant prosjekt, som ender opp i den vellykkede vektskåla.” (Carl Kristian Johansen)

Universitas: “Raptus von Ratkje.I 1958 komponerte italieneren Luciano Berio et stykke som het «Thema: Omaggio a Joyce». Ideen han jobbet med var å klippe opp opptak av kona Cathy Berberian som leste fra Joyces Ulysses, for deretter å sette opptakene sammen igjen på måter hvor ord gled over i musikk og musikk over i ord. Kona visste å skape sanselige lyder som sjokkerte samtiden. Snart var skandalen et faktum. Ratkje er i likhet med Berberian en grepa vokalist, og der hvor Berio brukte saks, teip og lydbånd, har Voice blitt bearbeidet på datamaskin. Ratkje kommer neppe til å lage skandale med denne utgivelsen, med det gjør henne ikke til en hvemsomhelst i norsk kulturliv. Musikken hennes er fremført i nærmere 40 land. Hun spiller i improvbandet Spunk, har jobbet med trekkspillguden Frode Haltli og munndjevelen Jaap Blonk, og mottok i fjor den nyinnstiftede Arne Nordheims komponistpris. På Voice samarbeider hun med Jazzkammer. Assosiasjonene til Joyce forsterkes på skivas åpningskutt hvor Ratkje prøver å overdøve et sonisk angstanfall ved å hallusinere frem en strøm av semisvada forfattet av Jon Øystein Flink. Deretter bykser vi fra frydefulle gledeshyl akkompagnert av støy i forskjellige fargenyanser på den ene siden til ekorn som morer seg ved å riste på spraymalingsbokser på den andre. Til slutt beroliges vi med den vemodige balladen «Insomnia». Musikken pendler mellom tungt fordøyelig og lettfattelig på en måte som understreker både det lette og det tunge; etter en vegg av vræling i størrelsesorden jetmotor, er en enkel melodi i et enormt rom kjærkommen. Stemningsmessig svinsing mellom tøysete småpikesjarm, drømmende melankoli og angstladd vanvidd. Kort sagt, alt en kan ønske seg. Voice banker dritten ut av alt annet jeg har hørt innen norsk eksperimentell elektronisk musikk i år.” (Svein Egil Hatlevik)

Ballade: “(…)I det disse linjene skrives, hører jeg på en lyttekopi av Maja Ratkjes kommende soloplate på Rune Gramofon – et av disse små, fleksible selskapene som gjør en fantastisk jobb med å fange inn en del av det vi med stor sikkerhet kan kalle den største gullalderen norsk musikkliv har sett. Albumet har tittelen “Voice”, og kommer en gang i oktober. Det er hyper-kreativt, kompromissløst og kaotisk, og viser at Ratkje – som enda ikke har fylt tredve år – kanskje er den mest komplette cross over-artisten vi har om dagen; en fantastisk fabulerende furie som ubesværet raser mellom musikalske genre, og finner sin helt egne vei i det store landskapet rundt samtidsmusikk, støyende avant garde-rock og improvisert musikk. “Voice” er kort sagt en aldeles strålende opplevelse, og en plate jeg unner alle Ballade-lesere å få høre.(…)” (Arvid Skancke-Knutsen)

This entry was posted in Voice. Bookmark the permalink.

Comments are closed.