Post-Human Identities reviews (in English, Dutch and Norwegian)

All Music Guide: “The follow-up to Majaap, this duo’s first album, came out in Kontrans’ Electronic Music Series, which gives a first pointer as to how different it is. Post-Human Identities sounds closer to Fe-Mail, Maja Ratkje’s noise duo with Hild Sofie Tafjord, especially in the opening 18-minute piece, “Rotary Torso Extension.” The Scandinavian vocalist uses samplers, effects, and her trusty dictaphone. Jaap Blonk brings to the table his computer, samplers, and effects. The result is a joyously cacophonous blend of heavily processed shouts and gargles. Pitch bending, speed variation, and looping are heavily featured. The naked voices of Ratkje and Blonk still appear here and there, mostly as beacons signaling a shift in direction within a piece. Blonk has considerably developed his electronic vocabulary since Averschuw, the solo album on which he unveiled his interest in electronic treatments. This post-human meeting is actually as fruitful and well balanced as Ratkje and Blonk’s earlier acoustic effort. They obviously share the same kind of slapstick humor, no matter the medium. “Rotary Torso Excursion” is the most demanding track, its harsh textures and sharp turns seemingly designed specifically to lose the listener. “Of Strange Abductors” and “No Ecliptical Strainers” take a softer approach, letting the naked voice through, building bridges between the acoustic and the electronic. “The Abominable Crunch” comes back to a more densely treated form of improvisation, strongly reminiscent of the material found on Ratkje’s solo album Voice. Post-Human Identities was recorded live in May 2004 at three consecutive concerts.” (François Couture)

Vital Weekly number 489, week34: “On the second new release, Blonk continues to work with Maja Ratkje. Before Blonk and Ratkje did an all acoustic voice duet CD ‘Majaap’ on Kontrans (see Vital Weekly 420), but using electronics is no strange thing for Ratkje. She is also known as one half of Fe-mail, Norway’s own all-female noise troupe. The five pieces on this CD were recorded in three different concerts, one in Norway and two in Denmark. There is voices on here, but not as we heard them before. Blonk and Ratkje manage create a full spectrum of noise electronica with simply there own voice input as the sole sound source. At times sounding like two cartoons at the same time, then mating whales, then a whole marching army to end with the amplification of the smallest forms of life. Hard to tell what is live and what is post-editing here, but having seen Blonk do this on various occasions, I bet not much editing was done. Crazy mayhem, ranging from silence to total war – happening with a few seconds from each-other.”

The Chicago Reader, Dec 9, 2005: “On Post-Human Identities, a fabulous duet with Norwegian vocalist Maja Ratkje (best known as half of Fe-mail), the two improvisers electronically warp and manipulate their own laughs, howls, and conversations to create almost psychedelic effects.” (Peter Margasak)

Record link

cut-up.com: “Dat is anders op Post-Human Identities, het – overigens al tweede – album dat Blonk samen met de Noorse stemkunstenares Maja Ratkje maakte. Hier is de ‘menselijke factor’ in alle vijf de stukken overduidelijk hoorbaar aanwezig, hoewel beiden tegelijk naar hartelust met effectapparatuur en samplers in de weer zijn. Op de plaat met Fuhler lijkt de mens in gevecht met de machine. Op het album met Ratkje is het voor het oor meer ‘mens tegen mens’, maar gewapend met alle hulpstukken die voor handen waren, dat weer wèl.” (Peter Bruyn)

puls.no: “Er du interessert i dra på tur til et musikalsk sted du aldri har besøkt før? Da kan så definitivt ekskursjonen Maja Ratkje og Jaap Blonk har lagt ut på, være et godt alternativ. Disse to vokal- og elektronikk-grensesprengerne har satt hverandre stevne ved en rekke anledninger og her får vi være med dem på en tur de gjorde i Norge og Danmark i mai 2004. De som er ute etter musikalske utfordringer kan bare begynne å stålsette seg. Norske Maja Ratkje og nederlandske Jaap Blonk har åpenbart mye til felles. De er begge improvisatører som både tør og vil – og kanskje må – utfordre både seg sjøl og sine omgivelser. De er begge i besittelse av en enorm bank av fantasi og evner og hvis du tror du aner hvor de har tenkt seg, kan du være bortimot sikker på at de tar ei helt annen retning. Maja Ratkje er kanskje best kjent gjennom grupper som Fe-mail og Spunk. Hun er også en meget anerkjent samtidskomponist. Performance-artisten Jaap Blonk har ei lang karriere bak seg. Her hjemme blei et større publikum først oppmerksom på han etter noen usedvanlige opptredener på Kongsberg-festivalen for noen få år siden, bl.a. med konsert inne i en telefonkiosk. De to har gitt ut en CD sammen tidligere, “Majaap”. Den besto utelukkende av vokalduetter. På “Post-Human Identities” spiller fortsatt stemmene en svært viktig rolle, men nå er både sampling, effekter, diktafon og powerbook meget hjertelig tilstede. Innspillingene er gjort live i Oslo, Århus og København i løpet av tre dager. Ratkje og Blonk er åpenbart sjelsfrender. De synes tydeligvis det er både morsomt og spennende å være i hverandres selskap og her fører det til en liten time med totalt uhørt musikk. Det er ikke lett å beskrive disse utfluktene. I grenselandene mellom støy, samtidsmusikk og impro finner vi den avgjort, men det er mange andre impulser her også. Tilsammen har det i alle fall blitt noe så voldsomt originalt og når det finnes masse humor her også, så bør det pirre nysgjerrigheten til de som synes om musikk som befinner seg utenfor allfarvei. Hva Maja Ratkje og Jaap Blonk er i stand til å skape ut i fra den menneskelige stemma, er nærmest ufattelig. De som blir med på tur med de to vil garantert få en opplevelse de aldri har vært i nærheten av tidligere og begrepet musikk kan lett få en annen betydning.” (Tor Hammerø)

hissig.no: “(…)men dette gir meg ingenting annet enn vondt i den øverste delen av kroppen og en følelse av å være utmattet uten å ha brukt tiden min på noe konstruktivt nok til å fortjene det. “Perfekt!” vil sikkert noen støyhoder tenke, og jeg tviler ikke på at majoriteten av de som falt pladask for Voice, eskapadene Fe-mail har hatt, den barnlige sjarmen til SPUNK og andre terrorprosjekter frøken Ratkje har vært innblandet i, vil finne dette særs spennende.(…)” (Andreas Hardhaug Olsen)

Jazznytt 02, 2006: “Det post-menneskelige er et slags fyndord i dagens futurofilosofiske verdensanskuelse (Morgenbladets lesere må gjerne lese en mening inn i dette), eller for jorde oss; det er noe man kan finne i nyere science fiction-litteratur: menneskelige begrensninger elimineres ved bruk av moderne teknologi. Ratkje og Blonk har tidligere gjort den akustiske “Majaap”, men her er altså teknologien aktivert for alvor. Begge er kjent som vokalkunstnere med et bredt register og en hang til den frie ytring. Ratkje har flest timer bak spakene og en komponist/bråkmaker-karriere på si, og Blonk er nederlender med et (inntil nå) renere vokalkunst-fokus. Tittelen kan tolkes til at den tredje utøveren, nemlig elektronikken og de teknologiske hjelpemidlene, er en like viktig aktør som menneskene bak. Konseptet er godt, og få andre kunne gitt seg i kast med det, så hvordan oppfyller de denne visjonen? Jeg vil si med en inspirasjon og kraft uten sidestykke, men opplevelsen er klart subjektiv. På en scene hadde nok dette fascinert fletta av de fleste, men ppå plate krever det en viss dedikasjon av lytteren. Det er mest nærliggende å sammenlikne denne med Ratkjes soloplate “Voice” fra noen år tilbake, som var mer variert i uttrykk og dynamikk. “Post-Human” er mindre markant, og krever helt klart mer konsentrert lytting. Men setter man av litt av sin begrensede kapasitet, er det lite som kan slå disse tre i energi og kreativitet, og skal de en gang opptre, er jeg der.” (Kjetil Valstadsve)

Morgenbladet: “Verdens mest uttrykksfulle instrument møter verdens mest uttrykksfulle instrument – to ganger, samtidig. Noen ganger når man lytter til musikk, forsøker man å gjøre seg opp en mening om musikken i en eller annen forstand kan kalles “bra”. Noen ganger er det lett, andre ganger er det vanskelig. I sistnevnte tilfelle kan dette skyldes at det kanskje ikke finnes så mye annen relevant musikk å sammenligne den musikken man lytter til med. Om det forrige albumet til Maja Ratkje og Jaap Blonk, MAJAAP (2004) skrev jeg: “… interessant fordi den viser mulighetene som ligger i å bruke munnen som lydkilde. Den blir nesten, men bare nesten, munnens – og dermed kroppens – seier over datama-skinen, den viser hvordan man med så enkel teknologi som en munn kan generere lyder som krever millioner av regneoperasjoner per sekund i computeren.” Da jeg skrev dette, var jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg fornemmet at jeg måtte moderere det jeg skrev med “nesten”. Det er fristende (for menneskets selvbilde, kanskje) å holde fast ved kroppens overlegenhet over maskinens. På Post-human Identities innlemmes maskinen i samspillet. Blupp. Blærgh. Fsjykmpst-t-t. Jaap Blonk er kjent som Nederlands mest eksperimentelle vokalist, av den typen som kvalifiserer et begrepsmessig skille mellom “sanger” og “vokalist”. Han synger omtrent aldri, men lager isteden alle andre lyder det kan tenkes å være mulig å lage med en munn. Her opptrer Maja Ratkje i samme modus. Datamaskinen har én rival når det gjelder å være verdens mest uttrykksfulle instrument, og det er menneskestemmen. Den ene er høyteknologisk, den andre er ikke-teknologisk. Ratkje og Blonk bruker lyder vi ofte forbinder med tull og/eller åndssvakhet. Smatting, fresing, hvining, hysjing, usammenhengende mumling. Men deres lydsekvenser bærer ikke preg av åndssvakhet. Jeg har sittet på trikken ved siden av mennesker med dette lydrepertoaret og forsøkt å lytte til dem som om det var musikk, og det var en frustrerende affære. Blir fort kjedelig. Interaksjon. Jeg minner om: Platen heter Post-human Identities. At noe er posthumant, betyr at man bruker teknologi til å utvide menneskekroppen slik at den ikke lenger bare er menneskelig. Man kan tenke seg medisiner som gir ekstra hukommelse, livslengde som er hinsides det kroppen ville være i stand til uten teknologi, eller en datamaskin som kan kobles rett på nervesystemet. Her innlemmes kroppen i datamaskinen eller datamaskinen i kroppen, alt for å oppnå dette høyere godet: musikk. Post-human Identities fremviser det beste eksempelet på musikalsk menneske-data-maskin-interaksjon jeg har hørt siden … vel, Maja Ratkjes soloplate Voice fra 2002.” (Svein Egil Hatlevik)

This entry was posted in Post-Human Identities and tagged . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>