Lyden av for mye energi (NO)

Morgenbladet oppsummerer det omfangsrike Maja Ratkje-året.

Støymusikk: Maja Ratkje opererer i et musikkmiljø som i spesielt stor grad er dominert av nerdete menn, og nyter stor anerkjennelse, skriver Svein Egil Hatlevik. Foto: Ellen Lorenzen

Det er blitt lett å lage plater, og nesten like lett er det blitt å få gitt dem ut. Innenfor blant annet støymusikken fører dette til at artistene bygger seg opp enorme diskografier, slik som med japaneren Masami Akita alias Merzbow og nordmannen Lasse Marhaug, som begge har omtrent et hundretall utgivelser i porteføljen. Det er til og med mulig å lage forholdsvis omfattende oppsummeringer over én enkelt artists årsdiskografi.
Denne oppsummeringen tar for seg den norske artisten Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, som i løpet av 2004 har vært med på fem langspillere. I tillegg figurerer hun som gjesteartist på to andre norske plater: hos klangdisseksjons-enmannsprosjektet Phonophani og hos det mer undergrunnspregete Maskinanlegg. Dessuten er hun å finne på remix-skiva Dissolution Tapes og på cd-en som følger med dvd-en NorNoise, en dokumentar/intervjufilm om det norske støymusikkmiljøet. Ja, og så var det utgivelsen Selected recordings, gitt ut på vinyl med et omslag av sprukket glass. Og listen teller fortsatt flere utgivelser.Lekegrind. Syklubb fra Hælvete kom i 2003 bare ut på vinyl i begrenset opplag på 500 eksemplarer, og ble først gitt ut på cd i år. Når man lytter til musikken melder følgende spørsmål seg: Er det noe vits i å anmelde? Kunne man ikke like gjerne anmelde barnehagebarnas lek i sandkassa? For her er det leken som er grunnmur, vegger og tak.
Enkelte har påpekt at Ratkje og hennes partner i Fe-mail, Hild Sofie Tafjord, poserer på omslaget som om de skulle ha vært rollefigurer fra serien “Sex og singelliv”. Og Tafjord og Ratkje forholder seg like uansvarlige til lydmaterialet sitt som New Yorkerinnene i tv-serien forholder seg til tilværelsen generelt og til menn spesielt; deres omgang med lyden er nevrotisk komplisert, distrahert og nytelsessykt. Slik låter Syklubb fra hælvete som å “nekte å bli voksen”.
Fe-mail spiller på klisjeer om kvinner, og en av låtene heter betegnende nok “Gossip”. Som om det skulle ha vært en overraskelse kan det også nevnes at det er godt mulig å lage vemodig og trist støymusikk. Et eksempel på det er låten “Nincompoop”, som med sine langstrakte klanger nesten gir et litt Arvo Pärt-aktig inntrykk. Det kunne ha vært interessant å høre denne låten arrangert for strykere.
Syklubb fra hælvete
er i all sin nevrotisisme en svært human plate, utført med en sjelden materialfølelse og med uvanlig interessante klanger, i hvert fall til en støyplate å være.

Griseri. På skiva All men are pigs samarbeider Fe-mail med Lasse Marhaug. Den første låten klinger mer som det vi er vant til å tenke på som støymusikk. Overstyrte lydsignaler, altså signaler som er for kraftige, inneholder for mye energi til at datamaskinen klarer å håndtere dem, dominerer den første låten.

En forvrengt versjon av Jimi Hendrix’ “Purple Haze” innleder låt nummer to. Selv foretrekker jeg å få slippe å omgås annen musikk som kildemateriale. Lyden av den forvrengte musikken gjør det klingende resultatet til metamusikk. Og fenomener som kan beskrives som “meta-ett-eller-annet”, bidrar som oftest mer til lytteropplevelse som setter i gang verbale prosesser hos lytteren enn til visuelle.

Gjenkjennelighet av typen “er ikke dette “Purple Haze” av Jimi Hendrix?” styrer lytteropplevelsen i retning av lydstudie snarere enn i retning av lydreise.

Heldigvis, i et slikt perspektiv, er All men are pigs gjennomgående mer klassisk støytung enn de andre platene fra Ratkje-året. Muligens er det Lasse Marhaug som får lov til å grise det hele til. Når det støytunge klangbildet får overta, blir også lyden mer overveldende, altoppslukende på en måte som trekker lytteren inn og gjør det enkelt å meditere over lyden. I energien finnes det en ro, et stormens sentrum hvor alt står stille, som er lettere tilgjengelig når referansene i klangen blir mindre åpenbare, når det man hører er nyanser av digital forvrengning, uten at man gjenkjenner hva det er som blir forvrengt.

Formålstjenlig. Marhaug og Ratkje ga i fjor ut plata Music for shopping. I år har de gitt ut platene Music for loving og Music for faking. Muligens vil de fortsette å gi ut plater med titler i samme gaten, forslagsvis den mer eksplisitte “Music for fucking”, eventuelt “Music for life enhancement” eller “Music for making yourself a better person”.

Det er reklamens mas om at et produkt vil gjøre livet lettere for deg som settes under kritikk og latterliggjøres, og det er musikkjournalistikkens sørgmodige behov for å fortelle forbrukeren at “denne plata kan du drikke vin med kjæresten din en mørk høstkveld til” som drites ut – for det er ingenting som skulle tilsi at den lyden du hører på Music for loving ikke kunne ha vært den lyden du ville ha hørt på Music for faking.

Så hvordan er denne lyden, som (om vi godtar formålsbeskrivelsen) like gjerne kan elskes til som den kan fingeres til? Strukturen minner ofte kanal-zapping, en endeløs søken etter stimuli. Lyd prøves ut og kastes når den ikke lenger er spennende. Den sjangertypiske digitale støyen er ikke overraskende så godt som allestedsnærværende, men ikke dominerende. Det stjeles fra andres musikk, i små korte snutter hvor det er bortimot umulig å gjenkjenne kildematerialet.

Opplevelsen blir som oftest at lyden av konvensjonell populærmusikk sidestilles med annen lyd som en del av et fragmentarisk virvar. Blant de låtene som fungerer best ut fra kriterier om at stemningsmaleri er bra, finner vi “4-23, a Tribute to Arnold Schönberg in Heavy Syrup”: Tunge rytmer og en pianosamling. Formodentlig Schönberg, men det er ikke godt for en som ikke er en kjenner av Schönbergs komposisjoner å avdekke. Her sklir den lånte musikken sømløst inn i helheten som en repetativ lydmantra, hvor selve repetisjonen bidrar til følelsen av tyveri snarere enn lån, nå er det Ratkje og Marhaug som eier lyden, og ikke Hendrix som i det tidligere nevnte eksempelet.

Omslaget til Music for loving viser to snegler som kliner og to delfiner. Siden den ene er mye mindre enn den andre, er det rimelig å anta at de er mor og barn. At dette skulle være musikk som man kan elske til, blir ytterligere merkverdiggjort av valget av en androgyn dyreart (snegler) og en dyreart hvor de sosiale hierarkiene går for å være ekstremt sterke og hvor hanndyrene visstnok massevoldtar hunndyrene. Men det skjer jo også blant mennesker, og vi insisterer fortsatt på at det går an å elske (med) hverandre. I hvert fall noen av oss. Så da var det kanskje ikke så merkverdig likevel. Eller kanskje morskjærligheten er den eneste mulige.

Pseudospråklig. De to platene som er mest spennende i denne anmeldelsen er Syklubb fra hælvete og MAJAAP, sistnevnte fordi den skiller seg så mye fra de andre platene. Her fremstår Ratkje igjen som leken, i et spennende samkvem med en annen musiker, nederlenderen Jaap Blonk.

Alt som skjer på MAJAAP er lyder som kommer fra munnen. Den som ønsker å beskrive hvordan det låter må begå et onomatopoetisk styrkeløft; de hviner, freser, smatter og kakler, noen ganger ikke så langt unna Donald Duck, andre ganger i pseudospråklig tungetale.


MAJAAP
er interessant fordi den viser mulighetene som ligger i å bruke munnen som lydkilde. Den blir nesten, men bare nesten, munnens – og dermed kroppens – seier over datamaskinen, den viser hvordan man med så enkel teknologi som en munn kan generere lyder som krever millioner av regneoperasjoner per sekund i computeren. (Det skal nok ganske mange regneoperasjoner per sekund til i hjernen også, men det får vi la ligge for denne gang.)

Stjernestatus. Pressen har en tendens til å fremstille Ratkjes musikk på en marginaliserende måte. “Dette er ikke for alle, kun for den spesielt interesserte”, konkluderer man gjerne, hvilket hos de aller fleste betyr: “Dette kommer du ikke til å like”.
Og det skjer bare hvis man først har kommet så langt at man velger å se på musikken som folkelig appellerende nok til at den er verdig omtale i utgangspunktet. Dermed blir Ratkje stigmatisert som ikke bare utilgjengelig, men også irrelevant. Men Ratkje har et potensial som få andre artister har, et potensial som gjør henne egnet til å bli gjort til en stjerne. I tillegg til de sedvanlige kriteriene som et pent og velstelt ytre, er hun produktiv uten at den høye utgivelsesfrekvensen gjør resultatet skadelidende. Hun opererer i et musikkmiljø som i spesielt stor grad er dominert av heller nerdete menn, og nyter stor anerkjennelse.
Med den store veksten i antall kvinneblader, er det rimelig å forestille seg at hun – hvis hun ønsker – kommer til å bli trukket frem til inntekt for “kvinner kan”-trivialfeminismen. (Noen av oss begynner å bli lei av å få høre det selvsagte). Men det bør man ikke bruke mot henne når man forholder seg til musikken hennes.
Til tross for at Ratkje-året 2004 ikke har hatt noen kunstneriske triumfer av typen Voice, som ble gitt ut på Rune Grammofon i 2002, er hun den norske artisten som har deltatt på flest spennende – og varierte – plater i løpet av ett år. Bruk dem til hva du vil.

This entry was posted in on Maja in Norwegian, Danish, Swedish, Other album reviews and tagged , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>