Arthur Magazine: “Out of Norway comes the most exciting noise LP I’ve heard to date. These two women romp thru stimulating noise compositions fresh and clean w/ a distinct Scandinavian frost. But there’s always an undercurrent of warm embrace, sweet and masterful.” (Thurston Moore)
[intlink id="3789" type="post"]Record link[/intlink]
Vital Weekly: “Chicks and noise are an unbeatable combination and something that there is a definite lack of in experimental music. Luckily Fe-Mail is here to fill that void. This debut album by the duo of Maja Ratkje and Hild Sofie Tafjord present 8 tracks of noise-playful, abstract and well constructed, produced by good old non digital sources: cheap electronics, toys, harmonic, junk and vocals. Fe-Mail never stays on one sound for too long. This is not cutup collage noise, but very busy and multi-layered. Flowing, oozing, and swirling waves of sound from distorted tones to light and gentle spew force. The noise even gets pretty for a moment with Maja’s gentle vocal intonations, before giving way to harsh scrapings and distorted pulses and then ending on a soulful note. And all this in one track. While most of the album is filled with noise for a sunny day, the final track is an all out assault and seems to be a live recording, showing that Fe-Mail can bring on the noise.”
FREQ: “My recent conversion to the noises produced by Maja Ratkje led me to this, a further expedition in sound. Here she joins fellow Spunk person Hild Sofie Tafjord . This time they are keen to indulge in another leisure pursuit, sewing, as the title says, Sewing Club from Hell. The cover shows them looking like theyre all shopped out and ready to sew. To sew for Norway, perhaps. And is this music for sewing ? Absolutely. Although it doesn’t say on the sleeve what instruments are used it could be the sound of a million needles driven into unyielding fabric, amplified, ripped apart, sampled and reassembled to produce a garment that may well be worn by the incumbents of Stygian sewing circles. The sound could easily incinerate the wallpaper and cause furniture to melt. At other times you could hear a pin drop, perhaps more like an avalanche of pins or a tempest of small sharp metals. In a couple of places they allow a few moments reflection, no doubt to consider crochet or cross-stitch. For example, “Water Music” drips and plops and has little chimes surfacing like bubbles through the electronic stream. But they are soon off again on the almost relentless drive for the perfect backdrop to an evening of furious threading and weaving with like-minded seamstresses. And what better way to end than with “A Merry Day In The Woods” where unfortunately our little club is inexplicably ambushed and massacred as wave after wave of sonic brutality wipes them out. Again it is a limited edition and vinyl is the medium of choice. Pink vinyl. Lovely.” (Paul Donnelly)
Allmusic: “Together, Maja Ratkje and Hild Sofie Tafjord represent the electronic half of the all-female improv quartet Spunk — even though the former is also a singer and the latter plays French horn, among other instruments. Their duo, Fe-Mail, could be described as a female answer to Jazzkammer. Besides Norwegian origins, the two units share a taste for noise constructions and a subtle, dry sense of humor. Syklubb fra Haelvete is released by the label TV5 as a pink-colored vinyl LP. The calendar-type swimsuit picture on the cover offers another example of Ratkje’s fondness for mischievous misleading and contrasts. If anything, the seductive, over-feminine photograph doesn’t prepare you for the aural assault it wraps up. The pair produces harsh noise out of samplers and electronics, adding occasional voice, harmonica, and miscellaneous acoustic instruments whenever they feel like it. “Modogin” and “Water Music” feature rare vocals from Ratkje. The latter track is the LP’s highlight; relatively quiet, it is made of processed water sounds (or what sounds like it), feedback, a couple of chords plucked on a zither (or maybe directly on the strings of a piano), sampled voice, and slabs of noise. Through its extremes it reaches a beautiful yet fragile balance happily destroyed by the onslaught of “A Merry Day in the Woods,” a track that overshadows Merzbow’s early-2000s material. “Nincompoop” includes an innocent-sounding track of harmonica that gets blown out of proportion and splattered across the walls. This album is very different from Spunk’s delicate improvisations, but if you liked Ratkje’s solo debut, Voice, Syklubb fra Haelvete is something you will most likely enjoy.”
The Milk Factory: “Already an incontestable figure of the Scandinavian music scene, Maja Ratkje follows the release of her stunning first solo album, Voice, with two collaborative efforts. A compulsive musician who, beside her main activity as part of all-female avant-garde free-improvisation quartet Spunk, is, at only 29, a lecturer in composition at the Norwegian University of Science and Technology, a world-renowned contemporary composer, an impressive singer and accomplished musician who has recorded with Norwegian accordionist Frode Haltli and the duo Jazzkammer, and performed with a wide range of artists. She’s also a member of noise trio (x,y,z).
Both released in extremely limited quantity, Music For Shopping and Syklubb Fra Hælvete (Sewing Club From Hell) explore a variety of noise instances, contrasting in many ways with Ratkje’s other activities, yet unashamedly drawing from these experiences. Recorded with one-half of Jazzkammer Lasse Marhaug, who she met during a workshop hosted by Japanese improvisational guitarist, turntablist and composer Otomo Yoshihide in Oslo in April 2000, the vinyl-only Music For Shopping is released by Oslo-based Synesthetic Recordings, with only 300 copies available. The intense sonic assault from Ratkje and Marhaug defies definition and conventions. A deluge of analogue and digital processing and concussed pseudo-rhythmic sections, built of elements of theremin, samples and sounds recorded on minidisc whirlwind in a mind-blowing maelstrom, as tracks merge into each other and develop over the full length of the record. Of this autistic chaos, it is almost impossible to isolate any particular element. As the pair methodically lacerate their soundscapes to experiment with the notion of noise, the listener is left baffled by this constant barrage of information, yet strangely, when the album finally comes to a close, the silence that follows appears far more disturbing than these sonic disruptions.
The tongue-in-cheek cover and loud pink vinyl of the Fe-mail album don’t prepare in any way for the intensity of the work presented on Syklubb Fra Hælvete. Together with fellow Spunk-ette Hild Sofie Tafjord, Ratkje improvises with analogue electronic gear and effects to shape a more defined and delicate, if such a word can in any way define the realm in which Fe-mail evolve, series of soundscapes than the ones heard on Music For Shopping. Adding Ratkje’s voice to the distortions and feedback, the pair develop further the experimentations created within Spunk. Hailed as the best noise record ever released by Thurston Moore, Syklubb Fra Hælvete is intriguing and disturbing, yet manages to capture the imagination by remaining firmly focussed all the way through. Both albums evolve in similar territories, yet Music For Shopping appears more extreme in its relationship with noise, whereas Syklubb Fra Hælvete remains in the periphery of more conventional music forms. Both albums are challenging in their own way though, and Ratkje’s incredibly vast talent only benefits of the input of her two collaborators here. Syklubb Fra Hælvete 4.5/5.”
Pitchfork: “Fe-Mail are Maja Ratkje and Hild Sofie Tafjord, both formerly of the Norwegian experimental electro-acoustic quartet Spunk. You might also know Ratkje from her exceptional 2002 solo album Voice, on which she demonstrated how the bizarre fury of a woman scorned could produce as intimidating, recklessly creative storm as any force in nature. Only, she didn’t actually seem scorned; her solo work, and that with Fe-Mail, can be abrasive, but in general seems more the work of someone who takes more than a little pride in fucking with people. The duo’s music, represented on 2003’s Syklubb fra Hælvete and the new All Men Are Pigs, can seem an exercise in pushing buttons– and not necessarily just the electronic kind. Apparently, Fe-Mail want to see just how far they can lead me into a semi-chaotic world, daring me to lean in closer so they can pounce with industrial loops and howling electronic screams. Surprising, then, to discover that their brand of noise (Merzbow is a better point of reference than any of their peers at Rune Grammofon) is so fetching. Living up to the questionable pun of their moniker, Fe-Mail delight in using images of female sexuality and glamour to contrast the iron-fisted free terror of their music. They pose as calendar models on their album covers– or use Rik Rawling’s lurid cartoons fusing softcore porn with heavy artillery– and seem only too happy to exploit their rather attractive competitive advantage. I get the feeling they’re trying to tell me something, too, be it an ironic statement about improvised noise music, or just a kiss-off to all the hipster chauvinists of the world. Regardless of the concept, Syklubb and All Men deliver on purely musical fronts in spades, so you don’t need to feel very guilty for having a nagging urge to stare at the CD jackets. Syklubb was originally released in an edition of 500 on pink vinyl in Norway last year. The Important Records CD reissue contains two tracks not on the original, “Virus Attachment 1” and “Virus Attachment 2”. These pieces foreshadow the near-violent thrust of All Men, and are in considerable contrast with much of Syklubb. The former begins with a brief exposition of birdsong, but soon initiates a loop of cut-up, high-pitched vocals and distorted percussion. The sound is not unlike recent outings by New York’s Black Dice, using metallic, muscular sounds to construct highly detailed noisescapes. “Jacob’s Toy” is much less confrontational: Atmospheric ambience, provided by who knows what analog synthesizer or manipulated field recording, sets up a mildly disorientating vocal section that alternates spoken word with wildly altered screams and laughs. Fe-Mail use the human voice as source material rather than a lead instrument, though it invariably lends acoustic warmth to their music. Since much of Fe-Mail’s music is improvised, it’s not surprising to hear it run through several seemingly unrelated textures within a piece. “Water Music” is the calmest track on Syklubb, but even with layers of natural ambience and water effects, the sine tones and suffocating vocal loop (not to mention spooky, discordant piano) lends it a disturbing quality. Likewise, “Modogin” begins as relatively low-key exercise in electro-acoustic minimalism, using what sounds like sandpaper and a plaintive, wordless vocal melody to orchestrate a damaged aria. However, the uneasy peace is broken with a gurgling generator in the left speaker, and a jagged, ferocious roar in the right. And “jagged” seems like the right word for Fe-Mail; a topographical diagram of their music would return severe spikes in mood, texture and volume. (…)” (Dominique Leone)
Dusted Magazine: “Last year, a pink piece of vinyl sent a message to the noise community. In a limited edition of 500, it made a ripple, but quickly sold out before more had a chance to hear it. This year, Fe-mail’s debut record arrives again – on CD this time and with two additional tracks – as sexy, mischievous and terrifying as it was the first time. On the cover of Syklubb fra Haelvete, Fe-mail stares out with alluring eyes. Their flirtatious gazes coupled with bright lipstick and a hot pink color scheme could pass for fashion photography. In contrast to the harsh, violent, or brooding imagery that often accompanies noise albums, their coy suggestion invites listeners to drop their guards. Maja Ratkje and Hilde Sofie Tafjord improvise noise assaults with unlikely combinations of electronic bursts, vocal babble, and sampled sounds. Peeling harmonicas and piercing birdcalls peek above the rumbling distortion before being swallowed completely. Fully sliced and diced, these samples tear through the air and then vanish on a whim. Ratkje’s vocal sounds gurgle, flip, and sputter across the album, hinting at the startling vocal gymnastics she developed more thoroughly on Voice, her solo album from 2002.Fe-mail also proves adept at quieter combinations. The seventh track, “Water Music,” builds a babbling brook of electronics as Ratkje and Tafjord get busy with vague chattering, deep throat urging, and tense breathing. A distant piano chimes a nostalgic melody. The walk in the park quickly disappears when “A Merry Day in the Woods” arrives with a shuddering boom and a subway disaster. The only appropriate ending? Applause. Nothing written indicates that “A Merry Day in the Woods” was recorded live, but authenticity is not the issue here. I clap along with the disembodied crowd. Fe-mail excels with wonderful samples and Ratkje’s elastic voice. While a lineage from Whitehouse and Merzbow is obvious, this duo signals a confident and skillful – not to mention seductive – future for noise.” (Jeff Seelbach)
Groove: “Hild Sofie Tafjord and Maja Ratkje are also one half of the female improv. quartet SPUNK. This duo is one of many constellations these two appear in, and Fe-mail is definitely the most noisy one. Their academic background could suggest a more measured sound, but this record is quite the opposite: This is extreme noise that could make even Masami Akita blush. With a wide range of samples including Ratkjes own voice, which she also samples live with great effect, they manage to create some tracks that are very dense and harsh. Ratkjes babbling voice brings the mind to the dadaism of Zürich after WW1, but the radical politics of that period is not a part of this project. Although it lacks some context greater than itself, there are some extreme tracks here which gives the listener original song structures and violent noise excursions. A lovely record.”
The Big Takeover: “So I go to their website to find out about this Norwegian noise/art duo and look at photos of them playing live. The stage has an old door laid across two sawhorses for a table, and each of the gals in the band is seated at it running a lap top PC and manipulating a bunch of knobs and switches wired together in a mess of cables. Gawd, that’s soooo rock! “Sewing Club From Hell” is what the name of the album means, and they’re not kidding. This thing basically feels like the soundtrack from some sci-fi horror flick (mostly where the robot short-circuits and blows up) – noises, samples, crashing sounds, but not a hook in sight. The Slits were the Bay City Rollers by comparisoin to this lot.” (Steve Gardner)
The Wire: “”(…)Grinding loops of distortion and feedback slam up against nervous striations of blistering electric squiggles and rasping elements of static. Essentially, they are scribbling in noise, wrecklessly slashing through time and space with an absurdist abandon. (…)A wonderful and subversive noise record.” (Jim Haynes)
Zoekeeper online: “Noise! Often harsh, static, overbearing noise. There is a lot of vocal improvisation on some tracks. Two Norwegian women, Maja Ratkje (pronounced Mya Rache) and Hild Tafjord. Tafjord is part of Ratkje’s all-female jazz improv group SPUNK. Sometimes heavy machinery sounds, often static and feedback, lots of vocal noises and just plain abrasive. This is all improvised. Don’t be fooled by the pink CD, pick jacket and inviting eyes on the cover (the photo is a photo of Ratkje and Tafjord), they are all a trick to lure you in before crushing you with sound. (…)Great stuff.” (mph)
l’Ultime Atome: “Le duo norvégien nous propose ici une musique relativement noise, abordant toute fois différentes facettes du genre. Ce L.P., s’il est hélas épuisé, ressortira en CD sur Important Records en 2004. Voilà pourquoi j’en parle. Les deux compositrices/improvisatrices [Maja Solveig Kjelstrup Ratkje et Hild Sofie Tafjord, cf. Jazz Kammer] font dans le bruitiste donc, mais tout en finesse, une espèce de japanoise un tant soit peu retenue, comme les scandinaves peuvent l’être. Il ne s’agit donc pas ici d’un vomi sorti tout droit d’un synthétiseur analogique distordu, les compositions sont variées, éclectiques, bien pensées. À noter que Fe-mail est en tournée depuis quelques temps en Europe, pour les avoir vus une fois, je vous conseille d’en faire autant. À retenir…” (C-Drik)
DE:BUG 06/04: “Letztes Jahr kam das kostbare Album bereits als sehr limitierte LP auf dem norwegischen Label TV5, jetzt liegt es zum Glück wieder mit zwei Bonus-Tracks als CD vor. Fe-mail, das sind die beiden äußerst attraktiven Ladies Maja Ratkje und Hild Tafjord und was die zwei an Musik generieren, hat nichts mehr mit der Sexyness der Mädels und dem dazu passenden pinknen Coverartwork zu tun. Zehn Tracks bomben euch nämlich hemmungslos die Hose zu. Allerlei Digital- und Analogquietschen und -rütteln treffen ungeahnt aufeinander, dazwischen tummeln sich verhackt kurze Stimmfragmente der beiden, kratzen abgefuckte Vinyls ab und sogar Sindre Andersen ist auf einem Stück an der Gitarre zu hören. Alles in allem handelt es sich um eine herrliche und unberechnbare Noisearbeit, wie sie so noch nie dagewesen zu sein scheint. Top! 5/5” (Erik ed Benndorf)
Radio Student Ljubljana: “Na teh frekvencah ste se že imeli priložnost seznaniti setverico SPUNK, z zgodbami o Piki Nogaviki navdahnjeno anarhino impro zasedbo, katere polovica – Maja S. K. Ratkje in Hild Sofie Tafjord –sta si v drugi zvoni podobi nadeli ime FE-MAIL; v priujoem terminu se je prav tako že obraal fantastien solo prvenec Maje Ratkje, ‘Voice’, pred kratkim nagrajen na Ars Electronica festivalu 2003 v kategoriji digitalne glasbe. Danes pa vrtimo še vinilni zapis dvojice, ki se na bolj performersko naravnanih koncertih pojavlja od svojega otvoritvenega nastopa, septembra 2000 v Tokiu dalje. Tako iz posnetega materiala, še bolj pa iz pregleda obilice živih nastopov in širine pri izbiri sodelujoih godbenikov je lahko oitno, da se Maja in Hild Sofie ne omejujeta v glasbenih pristopih, tehnikah ali opredelitvah, ki bi jih utegnili zaznamovati predsodki ‘arti’ sveta. Dvoumnost, malo zafrkancije v smislu ‘a serious joke’ in predvsem improvizacija so tisto, kar Maja in Hild Sofie že poneta v omenjenem etvercu SPUNK in je slišati tudi v nocojšnjem FE-MAIL posnetku, na katerem igrata noise, povezan z elektroniko ter distorzino manipulacijo ter obilo slišnih ‘musique concrete’ prijemov. Verjetno ta raznolikost v pristopu FE-MAIL k oblikovanju zvonega materiala izhaja predvsem iz igranja v živo, kjer so se jima že pridružili nekateri norveški improvizatorji – na primer bobnar Paal Nilssen-Love, pa nizozemski vokalni dada interpret Jaap Blonk; v nekem projektu se v sodelovanju s klasinim triom ‘Opera of Today’ FE-MAIL spogledujeta celo z opero, trenutno pa se po Evropi potikata s plesalko in koreografinjo Lotto Melin, s katero ju bo mo opaziti tudi na skorajšnjih konfrontacijah v avstrijskem Nickelsdorfu.”
Tjuvlyssna: “Hur mycket jag än gillar Norge som land så har aldrig deras musikliv intresserat mig nämnvärt. Det bästa bandet från Norge är väl A-ha. Men på senare tid verkar det ha skett en ordentlig uppryckning. Oftast kommer de bra skivorna från Norway Rat Records eller så finns de åtminstone i Norway Rats distro och att Load Records (Brainbombs, Men´s Recovery Project, Lightning Bolt etc.) ska ge ut ett par galna norrmän vid namn Noxagt kunde man minsann inte i sin allra vildaste fantasi tänka sig för, säg, sisådär 1-2 år sen. Kort sagt: Norge är på frammarsch. Jag fick den här vackert rosa LP:n av Sindre Andersen från norska instrumental noisefrijazzpunkarna (lyd)2 en riktigt pissig dag. Ute var det dissigt och allt gick emot mig. Det sista jag ville höra var någon jäkla noise. Så jag stängde av, drog täcket över huvudet, önskade att världen skulle bombas bort och kände mig som 15 igen. Det var en jobbig tid och det fanns helt enkelt ingen plats i mitt liv för Fe-mail. Det var först tre månader senare jag tog min an uppgiften att lyssna igenom skivan och även om den musik de spelar inte är nog stor favorit hos mig funkar det förvånandsvärt bra i mina nypetade öron. Det verkar finnas en sån skaparglädje i Fe-mails musik och fastän jag brukar tycka att noise lider “tårta-på-tårta”-syndromet så blir jag av någon anledning väldigt positivt överraskad och glad av “Syklubb fra Haelvete”. Som jag sa tidigare så har jag aldrig varit särskilt inne på noise. Jag tycker det känns lite intressant som idé fast någon skiva har jag aldrig köpt så ni får ursäkta ifall mina referenser inte är helt 100% sanningsenliga. Men jag kommer att tänka på ett noisigare och bättre Female Anchor Of Sade. Kanske är det bara experimentellustan som får mig att dra paralleler. Vad vet jag? Hur som helst tycker jag det här är mycket bättre, roligare och mer levande än den mesta noise som förpestar markanden just nu. Det finns hela tiden en massa nya ljud att upptäcka. Varje gång man lyssnar på skivan är det som att gå i skogen på upptäcksfärd. Det enda jag har svårt för är bandnamnet och titlarna (bortsett från låt nummer sex som tagit sitt namn efter en av världens bästa band – Residents) men annars är det här fina fisken och gillar noise så borde ni ta och nyktra till och köpa skivan ögonaböj.” (Lars Nilsson)
Mute #1/2003: “(…)Dette er piggtrådmusikk for frisjeler. Det er med sin detaljrikdom Fe-mail holder interessen oppe. De er særdeles rause på trøkk, men lar handlingen roe seg mellom slagene. Syklubb fra Hælvete er ikke skapt for enhver anledning, men de gangene du har lyst på noe dyrisk. Jeg vil anbefale denne plata til alle 50-åringene som går rundt og tror at gitar-feedback er det tøffeste som finnes.” (Arild R. Andersen)
Jazznytt: “Duoen Fe-mail er en av de mest kreative duoer den norske musikkverden har sett. Med fullstendig anarkistisk tilnærming til lyder gir de oss musikk som tar bolig i kroppen din ig slipper deg ikke løs før du har vært i gjennom atskillige runder med paracet og plata til Jamie Collum. De produserer en blanding av dagligdags støy, industrilyder, knitter og stas samtidig som de bruker stemmer og effekter som i noen tilfeller gjør deg sint og irritert (du lurer på hva i all verden som har skjedd med stereoanlegget) og katta skraper på døra og vil ut. Andre ganger er det vakkert som stille vann i solnedgangen. At vanlige syklubber for oss menn ofte kan fortone seg som en nær døden-opplevelse, så er denne syklubben et inferno du for alt i verden ikke vil være i nærheten av, men på den annen side av en slik forfatning at du gjerne sitter i bakgrunnen med døra litt på gløtt for å få med deg alt som skjer. En usedvanlig spennende skive – omtrent som en skrekkfilm i sort/hvitt fra tidlig 1060-tall. Still med åpent sinn og renset kropp før du lar deg overfalle av disse to damene. Jeg kan garantere at du ikke sitter upåvirket igjen etterpå.” (Jan Granlie)
Groove: “Fe-mail er Hild Sofie Tafjord og Maja Ratkje, som utgjør halvparten av improvisasjonskvartetten SPUNK. I tillegg til SPUNK, som på mange måter representerer en base, har begge en lang liste med prosjekter. De flytende kollektivene som fri-improvisasjons orkesteret No Spaghetti Edition og støykonstellasjonen Norwegian Noise Orchestra representerer samlet sett en del av de kunstneriske preferansene og miljøene jentene opererer i. Dette er selvfølgelig bare en del av et større bilde. Begge har akademisk bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole, der Ratkje er utdannet komponist, og Tafjord etter sigende skal være den første til å ha utdannet seg til jazzhornist (walthorn) i Norge. Ved siden av Fe-mail har Tafjord gående duo-prosjekter gjennom Hoist (m/Håkon Kornstad), Andreas Meland og Ivar Grydeland, samt trioen Slinger (Lena Grenager/Lisa Dillan), og altså SPUNK. Ratkje gjorde seg sterkt bemerket som artist med sin første soloplate, som ble til i samarbeid med Jazzkammer. Voice vant også pris under den prestisjetunge Prix Ars Electronica-festivalen i Østerrike. Ellers har hun bl.a. den elektroakustiske improv-trioen (x,y,z), et samarbeid med akkordeonist Frode Haltli og hans POING, Cikada, og til høsten ventes et album med Jaap Blonk. For Ratkje er altså stemmen viktigste instrument, i tillegg til theremin og fiolin. Syklubb fra Hælvete er første utgivelse siden de debuterte på scenen som Fe-mail i 2000 i Japan. Japan, og Tokyo som hjembyen til Merzbow, er en viktig del av bakteppet for musikken på Syklubb fra Hælvete. Merzbow har i over 20 år eksperimentert med elektronisk generert støymusikk, og har etterhvert en vanvittig katalog bak seg med eksperimenter innen denne sjangeren. En del av materialet på denne plata må kunne sies å være inspirert av Merzbows brutale og voldsomme støymusikk, selv om improvisasjonselementet synes å være sterkere hos Tafjord/Ratkje. Mesteparten av materialet på Syklubb fra Hælvete er improvisert frem i reell-tid i øvingslokalet, uten at det er bearbeidet i ettertid. Noen av låtene er riktignok pusset på, men det meste er altså rene, ubesudlede improvisasjoner i studio. Det letteste å fange opp, riktignok etter en del runder på tallerkenen, er den hypereksperimentelle stemmebruken der jeg antar Ratkje er kilden. Det varierer fra modulerte og manipulerte Residents-lignende dadaistiske og surrealistiske utlegninger, til vanvittige og forvrengte skrik (i unevnelig angst) lenger bak i lydbildet. Effekten varierer fra å virke lekent og tildels komisk, til å framkalle kuldegysninger på ryggen. Jeg vil trekke linken Maja Ratkjes vokal antyder i retning dadaisme, litt lenger. Dadaismen oppstod i Zürich som en reaksjon på 1. verdenskrig, og den vestlige verdens sivilisasjon rundt dette tidspunktet. Bevegelsen har mange fellestrekk med improvisasjon i dagens musikk, siden den (i likhet med Tafjord/Ratkje) bygget på begreper om lovløshet og irrasjonalitet i kunsten og musikken, samt tro på absolutt inspirasjon og det ubevisste. Dadaismen representerte en anti-holdning til det etablerte kunstsynet, som støy-musikk i dag står i direkte kontrast til vår tids rene, harmoniske og melodiske musikks dominans. Støy i musikk bidrar også i dag til å sprenge alle estetiske konvensjoner, som dadaismen den gang gjorde gjennom ready-mades og bruk av ukonvensjonelle materialer. Den rumenske dikteren Triztan Tzara forfattet etter en tid dadaismens manifest som erklære at “dadaismen har et stort destruktivt, negativt arbeid å utføre; feie ut, gjøre rent.” Klinger dette som musikk i dagens støymakeres ører? Likhetene med dadaismen er tilstede, men har dagens støy og improvisasjosnmiljøer, individuelt eller kollektivt, et kunstnerisk program? Kan musikken fungere som en kommentar til kulturindustrien, eller som en protest mot å ta opp i seg markedets logikk? Syklubb fra Hælvete mangler harmonier, melodier og mer eller mindre faste rytmemønstre, elementer man vanligvis leter etter. Tafjord og Ratkje utelater altså alle disse poengene og jakter på tunge og enerverende støypartier. Og jeg må si at de lykkes med det, Syklubb fra Hælvete er en spennende og umiddelbar lytteopplevelse som jeg gjerne skulle anbefalt mine venner. Men det er nok er best om man oppdager denne musikken på egenhånd. Jeg har ihvertfall ikke hatt det så bra siden Pancakes. Litt, bare litt mykere i kantene neste gang?” (Carl Kristian Johansen)
Puls: “La deg ikke lure av de to hyggelig velmenende kvinnene i Fe-mail som du ser på omslaget. De er nemlig ikke her for å koseprate med deg på noe som helst slags vis: De er her for å gi deg en omgang støy, elektronika og improvisasjonskunst du seint vil glemme. Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og Hild Sofie Tafjord har markert seg langt utenfor 12-mils grensa for lenge side og med “Syklubb Fra Hælvete” forteller de oss hvorfor. De som kjenner til improvisasjonsensemblet Spunk, der Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og Hild Sofie Tafjord er en ikke ubetydelig halvpart, har en viss anelse om hvor Fe-mail bærer hen. Sarte sjeler og musikkelskere som synes mest om dansbandmusikk og liknende herligheter, vil garantert synes at dette er det reneste anarkistiske sprøyt. På sett og vis har de rett i det: Det er mye anarki i denne musikken, men det er anarki basert på integritet, originalitet og en vilje til å gå veier ingen andre har gått før. Sprøyt er det så langt i fra det de to søkende kvinnene holder på med. I mine ører er det heller kreativ galskap og CD-tittelen stammer også fra en som synes noe i samme retning: En lydtekniker mente at duoen med alle ledningene og all mekkinga med x antall dingser minte om en syklubb, men ikke som hvilken som helst syklubb! For å si det sånn: Jeg skjønner hva han mener….. Duoens uttrykk er støy og elektronika basert på improvisasjon, live sampling og gammeldagse analoge og elektroniske lydkilder krydra med panfløyte, munnspill, horn og stemme. Jentene har jobba sammen i 10 år og det høres på modenheten og viljen og evnen til en anarkistisk samstemthet – noe som høres ut som en motsetning, men som ikke oppleves slik sammen med Fe-mail. Sonic Youths Thurston Moore har uttalt til det amerikanske magasinet Arthur om LP-utgivelsen av “Syklubb Fra Hælvete” at fra Norge kom den mest spennende støymusikken han noensinne hadde hørt. “Warm embrace, sweet and masterful”, var bare noen av godordene han brukte på Fe-mail. Ikke snaut og vi skjønner hans begeistring. Fe-mail tar oss med laaaaaaaaaaaaaaangt ut på viddene, men du verden så godt det er å bli utfordra på sine oppleste og vedtatte oppfatninger om hva musikk skal være og hvordan det skal låte. Fe-mail tør å kaste seg ut på 70.000 favners dyp og bare i år har publikum i San Francisco, Chicago, Berlin, St.Petersburg, Stockholm, Umeå, Lund, Vesterås, Malmö, Oslo og Voss fått være med på denne unike reisa. Her er det bare å kaste utpå – uten redningsvest – og gi seg sjøl muligheten til å oppleve en lydverden man aldri har opplevd tidligere.” (Tor Hammerø)
Panorama: “Vakre blomster rundt et omslag av vakre jenter i sommerkjoler. Høres ut som det reneste pop-nirvana for den kyniske musikkindustrien? Vel, tenk deg om, for dette er styrerommenes verste mareritt. Fe-Mail er på krigsstien og på Syklubb Fra Hælvete høres det ikke ut som om de vil ta noen fanger. Albumet Syklubb Fra Hælvete signert Fe-Mail er ikke det letteste å ta med seg inn i hodetelefonene. Det vrir, vender og kaster på seg fra første sekund stiften plasseres på rillene. Ikke alltid i støyvegger og feedbackkakofoni, men også i hysterisk hviskende sinne. Noe er på ferde og resultatet er ikke lett å gripe tak i, kategorisere eller båssette. Heldigvis for det. Syklubb Fra Hælvete er snarere et spennende dokument bygget på elementer som lyd, driv og storbyen. Dette albumet ble opprinnelig lansert for en tid tilbake, og da kun på rosa vinyl. Nå er albumet ute på CD nesten samtidig med den like sterke utgivelsen All Men Are Pigs (se egen omtale). Maja Ratkje og Hild Sofie Tafjord er etter hvert gjengangere i denne delen av den norske musikksfæren. De var med å starte improvisasjonskvartetten SPUNK for snart ti år siden, og senere har de vært essensielle i å bringe denne musikken videre. I tillegg til å ha utgitt flere skiver under dette navnet, har Ratkje gitt ut strålende Voice på Rune Grammofon, mens Tafjord blant annet har spilt med saksofonisten Håkon Kornstad. Der flere av disse konstellasjonene tidvis heller til å ta mer vare på pausene i musikken, velger Fe-Mail å kjøre den andre veien. For mye av dette materialet er bånntungt. Det lar seg kanskje vanskelig forstå at musikk uten en tydelig struktur kan bli sett på som vakker og full av driv. Det lar seg vanskelig forklare at Supersilents improvisasjon for mange er mer fengende enn popmusikkens rene vers og refreng. Denne anmelderen hadde det slikt for en stund tilbake, men etter møter med flere av våre beste utøvere i sjangeren, er denne mistroen på god vei til å snu fullstendig. Syklubb Fra Hælvete er et komprimert album på samme måte som Sir Dupermanns debutplate var det. Dette låter til tider som en vegg, men den stadige endringen i lydbildet bidrar til å skape en klang og en struktur på platen som føles varm mot huden. Dette er ikke kald støy, men snarere en renselsesprosess. Som Ratkje selv har sagt det: ”Halvparten av SPUNK bråker dobbelt så mye”, noe som tidvis kan bli både høyt og intenst. Stygt og pent på en og samme tid, med andre ord. Albumet er ikke snilt i sitt første møte med nye ører. Den som ikke har lagt stiften mot denne formen for riller før, bør kanskje starte et annet sted. Kanskje gå gradene gjennom band som bob hund, Pere Ubu og Captain Beefheart. Gjøre seg til venns med Labradford, Deathprod og Flying Saucer Attack. De som imidlertid føler seg klar for mer (etter dette), kan ta fatt på ferden mot bidrag som A Merry Day In The Woods. Et bidrag som knuser seg vei gjennom høyttalerne. Iallfall om den spilles høyt nok. Fe-Mail har med Syklubb Fra Hælvete grepet et solid tak om sin musikk og står frem med et godt album; sprekkeferdig med gode historier og nydelig såre melodier. Det gjelder bare å åpne øynene litt videre og se inn mellom rillene. Den som føler for å karre seg inn i ulendt terreng fullt av farer kan utvilsomt ta turen til Fe-Mail. Det kan fort føles verdt det. (Mats Johansen)