Rondo – Bastard – Overture – Explosion

2004; dur: 17'; Accordion, alto sax and double bass
with three dictaphones; Score at nb.no

On the record [intlink id=”3080″ type=”post”]Planet POING[/intlink]

Programme note:

This piece is a rondo, a rondo bastard, a bastard overture, an exploded opera overture that never was heard.

The piece is written as a trio piece for POING in 2004. The piece was intended as an overture for the “opera” ‘No Title Performance and Sparkling Water’, premiered in 2004, but it has grown into a piece of its own. The core of the piece is a rondo, with elements returning and developing each time it’s heard, musical elements based on the performer’s own playing techniques. In addition the players use three dictaphones on stage with recordings of themselves practicing the piece in solitude. This frames the piece and gives a perspective when performed live, manipulating with past and present, with distance and presence. The piece has no clear ending, the dictaphones continuing on their own as the performers are leaving the stage.

in Norwegian:

Dette stykket er en slags rondo, men det en bastard-rondo, selv om man lenge kan høre en reke av momenter som kommer igjen og igjen i ulike variasjoner. Men etter hvert tar innskytelsene overhånd. Verket er basert på fragmenter og en videreutvikling av deler fra den to timer lange operaen ”No Title Performance and Sparkling Water”, skrevet for Ultima i 2004. POING var blant musikerne i operaen og dette stykket er skrevet for dem, og resultatet er som en eksplodert versjon av en imaginær ouverture. I stykket tar også musikerne i bruk analoge diktafoner med opptak av dem selv som enten spiller fra stykket/øver på det, eller fra sitt eget liv. Slik spiller også verket på nåtid/fortid og nærvær/distanse. Stykket har egentlig ingen klar slutt. Når partituret slutter, tar diktafonene over.

Reviews:

La Folie: “Huddersfield Festival 2004: (…)If Essential Extensions befuddled me, this is the enigma to end all enigmas. There must be some sort of pre-recorded element, as distant voices occasionally cry out from nowhere. The unsettling effect is used with enough economy to allay tedium. One hears loud gestures from one instrument, then another and another, like waves cresting and subsiding. As with Extensions, the music lacks direction. This is not necessarily a criticism, merely an attempt to classify my bewilderment. Though the overall result is difficult to absorb, I admire its daring. At more than 17 minutes long, it progresses leisurely enough to welcome listeners aboard. The train derails, only to regain its footing: a roller coaster and train wreck, thrilling enough to recommend.” (Dan Albertson)

Jazznytt NR 02, 2006: “(…)men man er stimulert til å gå videre til Ratkjes komplekse notasjoner i “Rondo – Bastard – Overture – Explosion”, som starter med stille luftige lydflater vekslende med abrupte heftige utfall og går over i sirkusaktige hvirvler og stemmer: “ii-oo-yyyih” og det begynner å smake av jazz ala Coleman (så vel Ornette som Steve) – bassen stryker seg i dybden og finner en ny støt-puls under tynne toner fra akkordeonet, og saksofonen spiller “fugleflaks” – etterhånden blir det en metrikk med tette klanger, og sågar en ostinatfigur, innen det rundes av med stemmer og radiolyder. Spør ikke meg, hvordan det matcher med den firdelte tittel, men innrøm meg at jeg har hatt en opplevelse ……!” (Bjarne Søltoft)

Scroll to Top