All Ears: Hammer, sigd, kors (NO)

Ballade:

– All Ears er inne i sitt tredje år, og seiler for alvor opp som den aller mest spennende og nyskapende festivalen her hjemme, mener Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsen. All Ears er et møte med det ukjente, det overraskende – og makter gang på gang å synliggjøre den imponerende bredden som finnes i dagens improvisasjonsmusikk. Torsdagens seks konserter, som markerte åpningen på årets festival, viste frem mye av denne spennvidden, og fungerte som en sterk appetitvekker for de kommende musikkopplevelsene denne helgen.

16.01.2004 | Av: Arvid Skancke-Knutsen

Emi Maeda, Maja Ratkje (Foto: Ann Iren Ødeby)

Hammer, sigd, kors: Den tredje utgaven av All Ears-festivalen startet i går, med en strålende annerledes dobbelkonsert i Oslo Domkirke. Festivalansvarlig Paal Nilsen-Love ønsket velkommen, og introduserte den britiske trombonisten Paul Rutherford som en musiker med “ett hundre prosent spontan tilnærmelse til musikken”, og en sentral skikkelse innen improvisasjonsscenen de siste 30 – 35 årene. I ført en CCCP-trøye med hammer og sigd trådte den stillfarne Rutherford frem under den høye hvelvingen i domkirken, og trollbandt fra første øyeblikk med et imponerende spekter av klare klanger og lekre løsninger. Uten noen form for effekter frembragte Rutherford alt fra abrupte, flimrende fanfarer til elegisk-sofistikerte partier, kun hvilende i sitt instrument og i kirkerommet. Den drøyt halvtime lange solokonserten var ofte nesten blues-aktig i tonen, kunne til tider minne om en instrumentell Beckett-monolog, og var på alle vis en glitrende innledning til årets festival.

Så var det klart for dobbelkonserten med Nils Henrik Asheim og Lasse Marhaug, som åpnet med en serie høye, elektroniske sinustoner, fulgt opp med tilsvarende lyder på orgelet. Snart føyer lag på lag seg til: skjelvende, transparente passasjer av lyd i et sound som på samme tid er sakralt og industrielt; moderne og merkelig tidløst. Etter hvert kommer mørkere vinder til, som tropiske regnskyll, som lyden av spøkelsestog i en fjern fremtid. Stykket får en dramatisk karakter, og sveller til en kontrollert kakafoni av dype, tunge hugg og rifter, før det tas tilbake til utgangspunktet og sakte dempes. I en slags tredje sats synes hele bygningen å være på randen til å riste under de elektroniske snerrene til Marhaug, som hele tiden støttes og bygges ut av Asheims ornamenterende orgelpartier. Musikken fremstår nå som vridde, Gaudi-aktige soniske spir – de profundis, og likevel oppadstrebende. Mot slutten av konserten blir musikken nærmest apokalyptisk, der den styrter og bygger seg opp på samme tid; for så igjen å oppstå som noe nytt; noe hittil u-hørt.

Begge konsertene demonstrerte styrken i den improviserte musikken, og viste også hvilket mangfold av uttrykk og muligheter som denne musikken rommer. Dette ble senere på kvelden ytterligere demonstrert på et svært godt besøkt Blå, der den vevre skikkelsen til den japanske musikeren Emi Maeda lagde malstrømmer av støy med sin harpe og sine maskiner. Det var et fascinerende og forførende førstemøte, som på bemerkelseverdig vis viste hvilken grobunn for stemninger, kontraster og dynamikk støymusikken kan by på. Imponerende var også settet til den unge Stavanger-gitaristen Anders Hana, som improviserte frem en uhyre konsentrert og nesten krystallisert musikk, svært godt støttet opp av trommeslager Ingar Zach. Kveldens tredje innslag var en improvisert dobbelkonsert med Maeda og Maja Ratkje, som på sitt beste nærmest tangerte det drømmeaktige, der laptop-støy, harpemusikk og vridde vokalinnslag ble til en elv av lyd, i stadig skiftende bevegelser. Kveldens siste opptreden ble en ad hoc-konstellasjon med flere av de norske musikerne, anført av Hana.

All Ears er inne i sitt tredje år, og seiler for alvor opp som den aller mest spennende og nyskapende festivalen her hjemme. Den byr på eksepsjonelt dyktige musikere innen sine felt, og levendegjør den gamle tesen som den franske pre-surrealisten Lautréamont en gang uttrykte med formuleringen “det uventede møtet mellom en paraply og en symaskin på et operasjonsbord”: All Ears gir oss det ukjente, det overraskende – og makter gang på gang å vise frem den imponerende bredden som finnes i dagens improvisasjonsmusikk. Festivalen trekker opp historiske linjer, viser oss fliker av mulig fremtid, og blander dessuten hjemlige og internasjonale stemmer på en forbilledlig måte. Det belønnes da også med et ungt, svært interessert og ikke minst knappenålskonsentrert publikum.

Og fremdeles gjenstår tre dager med musikk, der utøvere som Ivar Grydeland, Håkon Kornstad, Hild Sofie Tafjord, Paal Nilssen-Love, Peter Brötzmann, Axel Dörner, Ingebrigt Håker Flaten, Jaap Blonk, Alexander von Schlippenbach, Lotta Melin og Norwegian Noise Orchestra fremdeles har til gode å vise oss hvordan de vil tre ned i elven av lyd.

Scroll to Top