1997; dur: 9'; 2 fl/picc, cl/bcl, sopsax/alsax, sopsax/barsax, tpt, hn, 2 tbn, tu, elgtr, elb, pf/synth, perc; Score at nb.no
Waves of sound, water or light behave similarly. Waves move through a substance with a certain frequency or energy. Waves interfere with each other and new structures are shown. The combination of frequencies gives every sound a unique audible quality.
“Waves II” is an expressive piece of music. An analysis of a sound source was the point of departure. The object of interest was a saxophone tone spectrum caused by playing the deepest note on the horn with a sound commonly used in jazz music. This analysis has already resulted in many pieces. (“Sinus Seduction (moods two)” for tenor sax, four speakers and reverb, among others.)
The 29 tone chords are transposed on every step in the 29 tone scale to make a harmonic palette for the piece. The progression through the chords happen in up to three layers at the same time. Symbolically, the piece climbs out of its frames at the end, and the instruments are not able to fulfil the tasks the calculations require. The “human” aspect is also shown through the choice of estimating the pitches to the closest quarter tone.
“Waves II” was commissioned and first performed by the Dutch ensemble ‘de Ereprijs’.
Apeldoornse Courant, Maandag 11 Januari 1999: “(…)”Haar “Waves II” was ongrijpbaar, sprankelend en intrigerend tegelijk.(…)” Rene de Cocq.
Apeldoornse Courant, 11.01.99: “(…)Den norske Maja Ratkje skrev, etter “Waves” for et tidligere komponistmøte, nå “Waves II”, som fikk sin verdenspremiere i Rådhussalen. En teknisk utfordring for musikerne fordi Ratkje ikke bare hadde brukt tradisjonelle intervaller på hele og halve toner, men også kvarttoner. Hennes “Waves II” var uoppnåelig, funklende og tankevekkende på samme tid. (…)” Rene de Cocq.
in Norwegian:
“Waves II” ble skrevet på bestilling fra ensemblet ‘de erprijs’ i Apeldoorn i forbindelse med International Young Composers’ Meeting 1997 der Ratkje vant førstepris. Jeg ville lage et stykke som tok utgangspunkt i en spektralanalyse av den dypeste tonen på en tenorsaksofon spilt med “jazz”-munnstilling. Dette hadde jeg allerede jobbet med i studio, noe som har resultert i flere verk, bl.a. “Sinus Seduction (moods two)” for tenorsax, fire høyttalere og klang. I “Waves”-stykkene blir saksofonens overtoner instrumentert ut for 14 musikere. Overtonene blir bearbeidet i en musikalsk prossess som ikke har noe med saksofonens fysiologiske egenskaper å gjøre.
“Om Waves II” kan jeg si at stykket grovt sett er delt inn i 3 deler som har hver sin tydelige karakter. Første del er skiftende og sprikende. Andre del innledes med et langsomt parti som kulimnerer i et mylder av slagverk og blåsere. Ut ifra dette springer det ut en lang koda som lar oss dvele lengre ved den spektrale (overtonebaserte) harmonikken før den oppløses i registrenes ytterpunkter.